Stopp pressen – jeg vil av

DEBATT Da vi var småbarn lekte vi ute i nabolaget. Om høsten når mørket senket seg, ble vi advart av de voksne: Nå kommer snart «Sorte Dame!». Det var datidens pedagogikk for å få oss til å avslutte leken for kvelden. Vi hadde en til som vi sjøl hadde skapt. Han var hakket hvassere, han het «Sildeben» og hadde visstnok tilhold ved gravstøttene på kirkegården.


Av Roger Johannessen

Minnene fra barndommen innhenter meg, og assosiasjonene vekkes til live, fordi jeg leser «nyheter». «Nyheter» som kanskje heller ikke har rot i virkeligheten?

Det er gått omtrent en måned (3. november 2021) siden Dagsavisen, Moss Avis, Fredriksstad Blad, Romerikes Blad, Fredrikstad Tidende, NRK Oslo og Viken, Romerikes Blad, Moss Avis, Sarpsborg Arbeiderblad, Halden Arbeiderblad publiserte og gjenfortalte en melding fra Politiets Nettpatrulje.

Via Facebook informerte politidistriktet, med geografisk ansvarsområdet fra Kornsjø ved svenskegrensa til Minnesund ved Mjøsa, om at såkalte teppeselgere er på ferde på Østlandet.
Politiet advarer: Ikke slipp disse personene inn i huset, het det i flere av lokalavisene. Politiet beskrev i nøye ordelag «Modus operandi»;
Hvis du først kjøper et teppe, får du i stedet et annet av veldig dårlig kvalitet. Målet med teppesalget er at gjerningspersonene prøver å komme seg inn i leiligheten din. Det skal være flere gjerningspersoner som samarbeider for å komme seg inn i leiligheten din.

Det var Nettpatruljen i Politiet Øst som slapp «nyheten», mens en rekke redaksjoner bidro til å «informere» befolkningen uten å undersøke om hvor, når eller om disse teppeselgerne overhodet eksisterte. Fantes det hendelser, anmeldelser, vitneopplysninger, videobilder, etterlysninger? Østlandet er stort. Mange leste sikkert «nyheten». Var det nødvendig å skremme opp hele Østlandet på en gang?
Slike spørsmål var det ingen i pressen som etterspurte. Hvem stod opp for alle de som ble påført frykt og redsel for dette påståtte fenomenet?

Er det fordi politiet regnes som en mer etterrettelig kilde enn andre kilder? Er pressen virkelig så uavhengig som vi har behov for at den skal være? Sjøl har jeg erfart at en «sak» alltid har minst tre sider. Hvordan kan pressen videreformidle saker med kun en kilde som informant? Det gir lite mening i min verden. Å gjengi meningsinnhold, er greit. Å gjengi informasjon som gir inntrykk av å være faktiske, objektive opplysninger basert kun på en kilde, er i realiteten å jukse. Da kan det ende opp som både propaganda og skremsler.

«Sorte Dame» har jeg ikke hørt om siden barndommen, og disse teppeselgerne som politiet og mediene advarte mot for en måned siden, har jeg verken lest eller hørt noe om siden.
Den som søker «teppeselgere» på Google finner en rekke eksempler på lignende episoder som Politiet advarer mot. Problemet er at dette er episoder og hendelser fra tilbake i tid – helt tilbake til 2003. Det har helt sikkert skjedd episoder som politiet beskriver i flere ti-år i flere steder i landet, men skjedde det nå i november 2021 i Øst politidistrikt – eller i andre politidistrikt? Google gir meg i hvert fall ingen eksempler på verken hendelser, anmeldelser, etterlysninger eller vitneobservasjoner på at teppeselgerne var virksomme i siste måned.

Ble teppeselgerne advart? Har de allierte? Leste de om seg selv i de digitale lokale abonnementsavisene eller på Politiets Nettpatrulje på Facebook, mon tro? Hva skal de leve av nå? Dro de hjem igjen? Hvor ble det av gjerningspersonene?

Var hele historien skremsler a la det vi opplevde i barndommen? Kildekritikk eller bedre kildegransking må til – selv om kilden er en av de andre statsmaktene. «Alle» anser vel politiet som en troverdig kilde? Kildekritikk innebærer vel ikke at noen automatisk kan unntas denne kritikken/granskingen?

Kriminaljournalistikkens kilder har i uminnelige tider vært, og er fortsatt politi, advokater, påtalemakt i nærmest 100% av sakene. Som alle forstår mangler andre vesentlige kilder: Gjerningspersoner, mistenkte, vitner, offer og andre. Objektivitet er vanskelig å presentere med kun enkelte av de involverte. Skjevheten er blitt institusjonalisert i den grad at pressen fyller spaltene uten å mukke når for eksempel politiet informerer. Tilbake sitter leserne igjen med «sannheten» som de få kildene representerer.

Konsekvensene kan for eksempel bli at kriminalitet kun handler om jus, lov og rett. Mens kriminalitet, i den virkelige verden, også handler om sosiale forhold for både gjerningspersoner og også om en rekke ulike sider ved det samfunnet lovovertredelsene finner sted. Derfor er det gode grunner for at kriminologiske og sosiologiske perspektiver implementeres i den såkalte kriminaljournalistikken.

Erfaringene her i byen – så langt, er at det er de samme folka som skriver om kriminalitet som også skriver om sport. Vanligvis handler det om hendelser der informasjonen kommer fra politiet – og ikke livssituasjoner. Alt har en kontekst.

I Fredrikstad Tidende 25.11.21. leste jeg om Gunnar Bodahl Johansens argumenter mot en PFU- avgjørelse i en sak som dreier seg om publisering av beskyldninger overfor Trond Giske. Her er et lite knippe av Bodahl Johansens argumenter:

Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, første setning: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.»

Å vurdere kildens motiv eller den tendens kilden representerer, står helt sentralt i den kildekritiske metodikken.

Når mediene fremsetter alvorlige beskyldninger av faktisk karakter – såkalte faktautsagn – må kravet til dokumentasjon være langt sterkere. Gjelder disse argumentene også når beskyldningene kommer fra politiet? Politiet er ikke ufeilbarlige.