Vi kan ikke leve med PFUs uttalelse i Giske-saken

FAST SPALTE Det er redaktørenes ansvar å passe på at medienes etiske regelverk – Vær varsom-plakaten – følges i det daglige arbeidet i redaksjonen. Av og til mener personer som omtales at dette regelverket brytes. Som regel tar man dette opp med den aktuelle redaksjonen, og ofte ordnes saken i minnelighet. Fordi målet er at saker skal løses i redaksjonene.

 

I de tilfeller der omtalte og redaksjonen ikke blir enige, kan saken klages inn for Pressens Faglige Utvalg, som består av representanter både fra mediene selv og for brukerne av mediene.
Redaksjoner som innklages til Pressens Faglige Utvalg, blir alltid oppfordret til å initiativ overfor klageren til å forsøke å løse saken i minnelighet. Oppnås ikke enighet, blir saken behandlet i PFU, som altså er vaktbikkja som skal vurdere om mediene har oppfylt Vær Varsom-plakaten.  Utvalget vedtar en uttalelse som konkluderer med at redaksjonen har opptrådt i overensstemmelse med god presseskikk, eller har brutt god presseskikk. Utvalget kan også uttale kritikk, som er et mindre brudd på god presseskikk.

Viktige prinsipp

Fordi PFUs mandat er å tolke Vær Varsom-plakaten, trekker PFU opp grensene for hva som er god og dårlig presseskikk. Det er derfor viktig at PFU er bevisst at uttalelsene ikke bare skal svare på det aktuelle spørsmålet klagen reiser, men også har prinsipiell presseetisk betydning. Derfor er det svært viktig at utvalgets medlemmer har prinsippene klart for seg, og evner å se mulige konsekvenser av sine beslutninger.

Motstridende versjoner

PFU behandlet i sitt siste møte en klage fra Trond Giske mot Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Aftenposten som har skapt store reaksjoner. Kritikerne mener at utvalgets uttalelse flytter grensene i presseetikken som det er vanskelig å akseptere.
Trond Giske hevdet at de ovennevnte avisene hadde publisert alvorlige beskyldninger og påstander av faktisk karakter, uten en nødvendig dokumentasjon. Kravet til dokumentasjon av beskyldninger ble et viktig element i diskusjonen i utvalget. Hvordan skal man dokumentere hva som skjedde mellom to mennesker når det ikke var andre vitner til stede? Ikke minst når de to det gjelder, har stikk motsatte versjoner?

De fem avisene valgte å publisere beskyldningene fra to kvinner med den følge at Giske ble fjernet som lederkandidat til fylkesstyret i Trøndelag Arbeiderparti og at hans politiske karriere ble stanset. Beskyldningene griper altså rett inn i en politisk maktkamp, noe Trond Giske mente måtte ha stor betydning for vurderingen av hvordan avisene utøvet kildekritikk. Å vurdere kildens motiv eller den tendens kilden representerer, står helt sentralt i den kildekritiske metodikken.
PFU sto altså overfor flere dilemmaer da de skulle behandle saken og endte opp med en kjennelse, som etterlater flere ubesvarte spørsmål:

Manglende dokumentasjon

Etter flere kritiske innlegg på Medier 24 (Gunnar Bodahl-Johansen er en av kritikerne), valgte et samlet PFU å gå til motangrep. PFUs nestleder er journalist Ellen Ophaug i Fredriksstad Blad. I sitt svar til kritikerne hevder utvalget at når forholdene ikke kan dokumenters fullt ut, «er spørsmålet hvordan mediene har forsøkt å kontrollere opplysningene, og ikke minst hvordan de presenterer dem» av stor betydning. Dette kan vanskelig forstås annerledes enn at PFU mener at hvis metodikken og presentasjonen er akseptabel, kan alvorlige beskyldninger av faktisk karakter publiseres selv om dokumentasjonen er mangelfull.
I noen situasjoner vil det vise seg at dokumentasjonen ikke er tilstrekkelig, eller direkte feil. Det har skjedd flere ganger og vi vil skje også i fremtiden. Pressefolk er – i likhet med alle andre dødelige – ikke ufeilbarlige. Men kravet til dokumentasjon er ettertrykkelig fastslått i Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, første setning: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.» Skal dette punktet tas på alvor, vil enkelte forhold (les beskyldninger) ikke kunne publiseres. Hvis PFUs syn skal ha gyldighet, må punktet omformuleres. Det etiske imperativet må svekkes.

Publisere beskyldninger

Premisset for PFUs uttalelse i Giske-saken er – så langt vi kan lese PFU – at mediene kan publisere beskyldninger som ikke fullt lar seg dokumentere. Derfor kan PFUs uttalelse vanskelig forstås på noen annen måte enn at beskyldningene mot Giske ikke er dokumentert «fullt ut». Hadde utvalget ment at Schibsted-avisenes dokumentasjon var god nok, hadde ikke utvalget argumentert som det har gjort.  Det kan ikke være slik at manglende dokumentasjon kan tas igjen på metodikk og presentasjon.

Den løpende samfunnsdebatten

I den løpende samfunnsdebatten – og spesielt i den politiske debatten – må mediene kunne publisere synspunkter – såkalte verdiutsagn – som kan tolkes og oppfattes på ulike måter. Forutsetningen er at mediene sørger for å belyse saken med ulike kilder, rett og slett fordi det er god journalistikk. Men det er noe helt annet enn å beskylde navngitte personer (Trond Giske) for å ha utsatt kvinner for uønskede seksuelle tilnærmelser. Når mediene fremsetter alvorlige beskyldninger av faktisk karakter – såkalte faktautsagn – må kravet til dokumentasjon være langt sterkere.

En parallell til denne presseetiske tenkningen, finner vi i ordlyden og premissene til Vær Varsom-plakatens punkt 4.14, om samtidig imøtegåelse. Det er de sterke faktiske beskyldninger som krever samtidig imøtegåelse, ikke den løpende samfunnsdebatten, og særlig ikke den politiske debatten, der det hele tiden gis uttrykk for ulike (verdi)synspunkter.

En samlet vurdering

Formålet med presseetikken er å hindre at mediene utsetter mennesker for skadelig publisitet. Har ikke redaksjonen en dokumentasjon den er sikker på, kan ikke redaksjonen publisere alvorlige beskyldninger mot navngitte personer. I debatten etter PFUs uttalelse, har flere pekt på Schibsted-avisenes manglende dokumentasjon og svake kildekritikk. Under debatten i utvalget ble det også uttalt sterk kritikk mot de innklagede artiklene, men det endte med en «frifinnelse» etter «en samlet vurdering». Utvalget skylder norsk presse en forklaring på hva som ligger i begrepet «en samlet vurdering.»

For noen dager siden ble vi oppringte av en advokat som hadde lest PFUs uttalelse, og sa følgende: Alle advokater må være forberedt på å tape saker i retten. Men det er frustrerende å få tilslutning til de juridiske momentene, men likevel tape saken etter «en samlet vurdering». I det begrepet gjemmer dommerne sine preferanser.

Preferansene var nok ikke på Trond Giskes side i denne saken. Han sto over for fem tunge Schibsted-aviser som opptrådte som en enhet i en «me too»-sak.

Ikke bare kvinnenes historie

Til slutt, et par andre momenter. PFU legger stor vekt på at kvinnene forteller sin historie. Men det er ikke bare kvinnens historie fordi Trond Giske blir den sentrale personen i kvinnenes ensidige og konstaterende fremstilling. Selv om mediene legitimerer publiseringen med at den omtalte er en offentlig person, rammes både den offentlige personen og familien hardt, nettopp fordi den omtalte er en kjent person. Det øker – ikke svekker – kravet til dokumentasjon og kildekritikk. Og hvor mener utvalget at grensen eventuelt går? Hvor offentlig mener utvalget at en person skal være, før man kan formidle beskyldninger som ikke er tilstrekkelig dokumentert?

Kanskje utvalgets nestleder kan forklare oss det.

Sist oppdatert: 25. november 2021