Jørgen, Salomo og havresekken

KOMMENTAR At det har oppstått et helt juv mellom vanlige folk og de mektigste blant oss, har vært overtydelig den siste tiden. Likevel har utviklingen vært synlig lenge – for den som har hatt vilje til å se.


Saken om pendlerboligene viser hvordan ledende politikere, over mange år og ved å «ta kjøkkenveien,» har kunnet benytte seg av en lukrativ boligordning på statens regning – milevis fra hva vanlige folk kan tillate seg.

Og sammenligningene lot heller ikke vente på seg da nettopp sakene om pendlerboligene toppet seg i uken som gikk, med selveste stortingspresidentens avgang:

Truet studenter med politianmeldelse

En av dem gikk direkte på stortingsdirektør Marianne Andreassens fortid som sjef for Lånekassen, der hun slo hardt ned på studenter som fusket med innberetning av bosted og sågar truet dem med både politianmeldelse og uteblivelse av stønader. Fullt så hard i klypa ønsket hun først ikke å være når det gjaldt stortingsrepresentantene: Her sa hun at det «ikke var grunnlag for å iverksette reaksjoner overfor representantene dette gjelder.»

Videre ble det til sammenligning pekt på hvordan ofrene for NAV-skandalen som ble rullet opp høsten 2019 hadde blitt kastet i fengsel og ble presentert for enorme tilbakebetalingskrav med 14-dagers frist i en sak der det viste seg at det var staten selv som ikke hadde forstått reglene. Ytterligere graverende var det at straffereaksjonene fikk fortsette med uforminsket styrke og brutalitet – til tross for at staten fikk flere varsler om feil praksis og likevel ikke undersøkte hva som var riktig lovforståelse.

Verken her eller i andre NAV-relaterte stønadssaker er det gangbar mynt å forklare seg med at man har misforstått reglene. Dette fikk kreftsyke Marianne Evensen erfare. Hun er en av de dømte som lenge måtte ventet på en formell frifinnelse etter en uriktig dom:

«Jeg sto i retten og fikk beskjed om at regelverket var det min plikt å sørge for at jeg kunne,» fortalte hun i NRKs direktesendte Debatten i uken som gikk. 2.400 personer ble rammet av NAV-skandalen gjennom uriktige tilbakebetalingskrav, og over 80 personer ble urettmessig dømt i rettssystemet.

Å «misforstå» seg unna skatt på gratis bolig for flere hundre tusen, er tydeligvis en annen sak slik de aller mektigste selv oppfatter det.

De samme politikerne som lager brutale kontrollregimer for syke, uføre og de med minst å klare seg med –  der selv den minste feil i et skjema får enorme konsekvenser for enkeltmennesker – får altså selv fritt leide til å berike seg selv på tvers av lover og regler.
Mimir Kristjansson (Rødt) mener derfor det finnes svært så passende metoder for å avskrekke våre fremste folkevalgte fra tilsvarende overtramp i fremtiden: Her måtte første bud være å kutte kraftig i stortingslønnen. Ingenting er nemlig så bra for arbeidsmoralen som mindre penger i banken.

– Det er i alle fall det politikerne tror om dem som er trygdet, konstaterte  Rødt-politikeren.

Feriepenger og løftebrudd

Lørdag avslørte Dagbladet hvordan nye stortingsrepresentanter får sin månedslønn alle tolv månedene i året, mens «vanlige folk» får feriepenger i feriemåneden. De nye representantenes får heller ikke fratrekk for feriepenger utbetalt fra den arbeidsgiveren de kommer fra. De får altså et feriebudsjett som langt overskrider det «Hvermansen» har adgang til. Også her har Stortinget selv vedtatt reglene.

Dette er nok en kontrast til eksempelvis det faktum at det fra 2015 ikke lenger ble utbetalt feriepenger på dagpenger, altså til dem som av ulike årsaker er ordinært arbeidsløse. Som et ledd i tiltakspakkene omkring korona-pandemien ble disse feriepengene gjeninnført i fjor, men kun som en midlertidig ordning. Under valgkampen bedyret Støre & Co at de skulle reversere denne innstrammingen signert Solberg-regjeringen, dersom de kom til makten. Men statsministerstolen hadde ikke engang rukket å bli varm i polstringen før det ble kjent at Støre-regjeringen likevel ikke kom til å innfri dette løftet nå.

Mandag morgen bringer samme Dagbladet en sak om at de nye stortingsrepresentantene ikke bare får doble feriepenger – de får også feriepenger på fratredelsesytelsen når de slutter. Siden en stortingsrepresentants lønn ligger tett oppunder millionen, får de da altså feriepenger beregnet av en etterlønn på cirka 250.000 kroner.

Mimir Kristjansson nyter selv godt av disse ordningene, men fronter også et parti som kjemper innbitt mot dem. Og han reagerer igjen:

– Ikke bare har Stortinget bevilget seg millionlønn, de har også gitt seg selv en gullkantet feriepengeordning som ikke likner grisen. Og på toppen av dette kommer altså jukset med reiseregninger, etterlønn og pendlerboliger.

Minister i karantene med 700.000 i godtgjørelse

Blir man arbeidssøker som følge av enten arbeidslivet selv eller langvarig sykdom, er man i utgangspunktet forpliktet til å ta seg jobb uansett hvor det måtte være i landet og dermed være forberedt på å flytte. I motsatt fall mister man stønaden.

En god illustrasjon på forskjellene blir da vår tidligere justisminister Monica Mæland (H), som får 700.000 fra staten mens hun er i karantene i 6 måneder før hun går over i ny jobb som partner i advokatfirmaet Schjødt. Hun er også ilagt et påfølgende 12 måneders «saksforbud» av den samme Karantenenemnda, og begge tiltakene er i Mælands tilfelle samlet sett ment som en sikkerhetsventil mot at kontakter og nettverk fra tiden i regjeringen skal kunne gagne firmaet og klienter.

Her er det ikke snakk om alle de andre jobbene rundt om i den vidstrakte geografien vår som ikke ville vært i konflikt med Mælands tidligere rolle i regjeringen. Det er synd. Politikere kunne hatt godt av å få et slikt innblikk i «how the other half lives.» Atpåtil den halvdelen man selv har tredd reglene nedover hodet på. I stedet befinner Mæland seg her ganske langt fra Høyresidens eget mantra om at «det skal lønne seg å jobbe.»

Det var dette med liv og lære igjen, da.

Overmakten og rettssikkerheten

Disse er imidlertid ikke de eneste områdene hvor det stadig har blitt økende forskjeller.

Inntektsgrensen som gjelder for adgangen til rettshjelpsordningen er foreslått økt neste år, men bare med skarve ti prosent. Da har den stått stille i 12 år. I praksis vil likevel mennesker med selv de laveste trygdeytelsene fortsatt falle utenfor ordningen. I rettsstaten Norge.

Da er det tankevekkende at dette er en ordning som også skal sikre en reell adgang til domstolene for utsatte og sårbare grupper som av ulike årsaker må forsvare seg mot forvaltningen – eksempelvis i en NAV-sak eller i skattemessige forhold. I slike saker skal kravet fra forvaltningen etterkommes øyeblikkelig, og lenge før saken er ferdigbehandlet rettssystemet.

En borger som da kanskje ikke har den samme muligheten til å skaffe seg like god juridisk bistand som de mer bedrestilte har, må da gjerne forholde seg til en årelang utmattelsestaktikk fra godt skodde og like godt betalte offentlige jurister som har én oppgave: Med den største pengesekken og alle tenkelige rettslige og forvaltningsrettslige verktøy for hånden skal de sørge for at det offentlige går seirende ut av striden. Gjerne med et godt innøvd refreng om at «saken reiser noen prinsipielle sider som rettsapparatet må avgjøre» – selv om det kanskje er snakk om en sakstype det går tolv av på dusinet og hvor det allerede er flust med rettspraksis.

En stor gruppe borgere er i slike tilfeller sjanseløse. Får de mot alle odds til slutt medhold, har det sannsynligvis allerede skjedd uopprettelig skade.

Dagbladets Marie Simonsen formulerte seg svært så treffende om rettshjelpsordningen for noen dager siden:

«I SVs alternative budsjett er salærene høynet betydelig og rettshjelpsordningen styrket. MDG mener at salærene må opp på nivå med statlige advokater. Det blir neppe prioritert i dette budsjettet heller, så lenge klientene som rammes ofte er blant samfunnets mest ressurssvake og utsatte. NAV-skandalen avslørte en form for klassejustis som er så institusjonalisert at den er nedfelt i budsjettene, hvor det er måltall for svindel som årlig skal avdekkes. Til gjengjeld fikk ofrene knapt advokathjelp under oppgjøret.»

Det er en grunn til at saker mot forvaltningen glimrer med sitt fravær i norske domstoler. Ifølge årstalen til Advokatforeningens leder nylig, utgjør saker mellom enkeltindivider og forvaltningen et stort rettssikkerhetshull. Gjennomsnittet i Europa er 12 ganger flere saker årlig enn det som bringes for domstolene i Norge. Det sistnevnte kunne leder av Domstolskommisjonen Yngve Svendsen opplyse om.

Advokatforeningens tale «Makt og motmakt» kan ses i sin helhet her.

Hemmelighetskultur og avskjæring av kontroll

Sammenfallende med stadig økende forskjeller på en rekke områder, er en nærmest epidemisk  hemmelighetskultur hos myndighetene. Spesielt etter NAV-skandalen har man ved flere tilfeller kunnet se hvordan Statsministerens kontor (SMK) har presset Stortinget og departementene til å eskalere dette hemmeligholdet i offentlig sektor.

Vi har eksempelvis sett hvordan SMK nærmest tvang gjennom en lov som aktivt hindrer selv Sivilombudet (tidligere Sivilombudsmannen) i å få innsyn i saker i forvaltningen – saker som nettopp Sivilombudet har som oppgave å kontrollere på vegne av enkeltborgere som mener seg utsatt for urett.

I kjølvannet av den allerede omtalte NAV-skandalen har vi også fått en situasjon der folkevalgte ikke får innsyn i  regjeringsdokumenter, selv om Grunnloven er klokkeklar på at Stortinget har adgang til innsyn i både ethvert regjeringsdokument og dokumenter i forvaltningen. Her er det også SMK som har vært på ferde, og denne gang ved å så tvil om tyngden av Grunnloven på det aktuelle området. Det er nemlig SMK som utarbeider veiledningene med retningslinjer for regjeringens arbeid, og innholdet i disse blir det festet tung lit til. Her er det lett å mistenke embetsverket for å ha en klar agenda om å trekke makten bort fra Stortingssalen og inn i egne rekker.

Sett fra en annen kant er også Riksrevisjonen forsøkt satt ut av spill: Da Aftenposten i september spurte Riksrevisjonen om de på eget tiltak ville granske de stadig flere pendlerbolig-sakene, og for øvrig også ordningene med etterlønn, slapp riksrevisor Per-Kristian Foss bomben: Allerede i 2017 hadde Stortingets presidentskap satt foten ned for Riksrevisjonens kontroll av Stortinget.  Det var «prinsipielt problematisk» med en slik ettergåelse – til tross for at Riksrevisjonen har drevet slik kontroll i 100 år.

Summen av alt er at man har en forvaltning der det ikke blir mulig å etterprøve de vurderinger som ligger til grunn for det den foretar seg. Et av de klareste eksemplene er Hadia Tajik (Ap) som ikke fikk innsyn i dokumenter knyttet til NAV-skandalen fra sitt eget departement. De juridiske ekspertene advarer nå kraftig om konsekvensene av at embetsverk og statsråder får adgang til å unndra statlig dokumentasjon fra demokratisk kontroll.

I dette helhetbildet er det desto lettere for Kong Salomo å gjøre som han vil, mens Jørgen Hattemaker risikerer betydelig straff om han forsøker seg på det samme.

Forunderlig nok er alt dette en utvikling Norge har betraktet med vantro og svært negative reaksjoner når den har oppstått i andre land – mens nå fasiliteres den aktivt fra flere hold i vår egen bakgård.

Dét bør bekymre oss alle.

 

Sist oppdatert: 22. november 2021