Kampen for en ynglende tilværelse

NYHETER: Hver gang utbyggere legger et rør i bakken for å lede vannet unna, vil det potensielt bety «være eller ikke være» for sjøørret. Nå pågår registreringer og livsviktig elve-arbeid for fullt.

Bilder i bildegalleri: Sondre Breian, NJFF

–  Det er lagt 18 mil bekk i rør mellom Oslo og Halden de siste 30 årene. Sjøørretens største trussel er uvitenhet, manglende kompetanse og det stadige tap av viktige arealer og habitater, informerer Bjørn Tore Kjølholt. Han er på plass i Ingedalsbekken i Skjeberg, i Sarpsborg kommune.

HARDT ARBEID: Bjørn Tore Kjølholt i aksjon for å gjøre levekårene for sjøørret bedre. Alle foto, inkludert bildegalleri: Sondre Breian, Norsk Jeger- og Fiskerforening.

Kjølholt er sjøørretveileder for Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Han forer også stoff til fiskebloggen «Rosa Reke» med over 100 000 følgere. Kjølholt fremholder viktigheten av å spre informasjon om tiltakene som gjøres – i all hovedsak på dugnad – rundt om i Viken fylke hele året. Dugnader skriver seg tilbake flere tiår i tid, da man skjønte at restaurering av bekker var en bunnlinje for videre gyting mange plasser i vår del av landet. Gytegrus og stein legges ut, vannspeilet heves her og der, og livsårene til sjøørretene ryddes opp i og forbedres. Nå er det rett før ørreten gyter igjen, og neste års generasjon skal få livets rett. (Artikkelen fortsetter under bildet).

– Før i tida var dette noe vi gjorde i det skjulte for å hindre at enkelte gjorde matauke når sjøørreten var godt synlig med vandring og gyting i bekkene. Nå har vi lagt om strategien fullstendig og viser fram det vi har av registrerte sjøørretbekker. Folkeopplysning viser seg å være preventivt. Jo flere som vet om dette, desto mer voktes bekkene. Det er hva vi alle ønsker for at det skal være sjøørret i vårt område, slår Kjølholt fast.

FYLLER PÅ MASSE: Korrekt fordeling av masse krever kunnskaper om hvordan både masse og vann oppfører seg. Foto: Sondre Breian, NJFF.

Ildsjeler

Ingedalsbekken som restaureres denne uka, er det Morten Pettersen og Sarpsborg og Omegn Jeger- og Fiskerforening (SOJFF) som er initiativtaker bak nå. Med vurderinger fra kunnskap om vann og masse i forflytning, innhentede tillatelser og støtte, legges grus og stein på strategiske plasser der fisken mest sannsynlig finner gode gyteplasser i to aktuelle soner. Pettersen vet at slike tiltak krever år med tålmodighet og innsats, og bidrar jevnt og trutt i restaureringsarbeidet for å slå et slag for naturen. Han vet at det nytter, og han ønsker å gi tilbake til naturen det mennesker i deres arealbehov tar vekk fra den.

– I 2000 var jeg leder for en ungdomsgruppe i SOJFF, og med en aktivitetsplan som strakk seg over et helt år, hadde vi ønske om å bedre gyte- og oppvekstforholda for sjøørreten. Vi tok til oss en bekk som heter Stordiket, og som renner ut i Horneskilen mot Ullerøy. Her var mengder med bildekk, presenninger, bilbatterier og annet skrot og gift dumpet i bekken. Vi forstod fort at dette måtte ryddes opp i, og første sesongen starta vi kun med å rydde. En sjøørret kommer ikke igjennom hønsenetting, så god er den ikke, forklarer Pettersen.

Året etter kjørte SOJFF på med 30 tonn gytegrus, noe som etter få sesonger økte tettheten av sjøørretyngel fra 20 til omlag 150 yngel pr 100m2 bekk. Dette finner man ut av ved å el-måle, noe som har vært en hyppig aktivitet hos den tidligere fiskeforvalteren i Fylkeskommunen. Enkelt fortalt fisker man seg gjennom en sone med en liten håv som gir fra seg et bedøvende, men ikke drepende, støt. Fisken lammes og samles i spann for telling. Derfra gjøres estimat av levekår og utvikling i vassdragene. Det ble gjennomført et forskningsprosjekt under miljøvernavdelingen ved navn «20 år med el-fiske av sjøørretbekker i Østfold (1996-2015)» som tok for seg å se på utviklingen av gyting i fylkets da 62 registrerte bekker.

–  Det å kartlegge tettheten av yngel er spesielt viktig for å sjekke om det i det hele tatt er fisk i bekken og at man ser bedring fra tiltakene. Vi gjør gjerne en el-måling først, som tiltak, og venter et par-tre år for så å måle igjen. Da kan man se hva tiltaket har gjort. Etter 20 år med kultivering i Stordiket nå, hadde vi 577 yngel/100m2 bekk! Altså fra 20 til 577 yngel/100m2 på de åra vi har jobbet konsekvent med denne. Dette er en bekk i gamle Østfold. Vi har 60 andre bekker registrert hos Fylkesmannen, i tillegg til skrekkelig mange uregistrerte, sier Pettersen.

Krever vern

Ingedalsbekken er en gytebekk som er registrert med det vern, lover og regler som gjelder. Det å legge til rette for videre vekst er vel kanskje nøkkelen til å få lov til å ha denne arten tilgjengelig i årene fremover også, mener Pettersen.

Han viser til at det på 60- og 70 tallet fantes tilskudd til bøndene med mål om å legge bekker i rør. En bekk var bare en vann-åre der man gjerne kunne grave ned og kaste all mulig søppel, uten tanke på ørret og gyting. Folkeopplysningen måtte komme i gang, noe Pettersen ser at bærer frukter.

– Sjøørret er en art som stadig mer er under press fra alle kanter. Vi har jo «alltid» hatt den der som en yndet gjenstand for sportsfiske, og med årene har flere og flere fått øynene opp for den nydelige arten som jo er så vanvittig tilpasningsdyktig, forteller Pettersen til Fredrikstad Tidende og fortsetter:

–  En ørret er en ørret enten den svømmer hele livet sitt i ferskvann eller tar turen ut i sjøen. Det at den takler overgangen fra ferskvann til saltvann, sier jo litt. Når det er sagt så er den heller ingen utømmelig ressurs, og med de endringene vi har sett både i klima og utbygginger, så er det nesten den eneste arten vi sportsfiskere har igjen å fiske etter.

Lysere framtid

Det jobbes på kryss av kommunegrensene nå, kan både Pettersen og Kjølholt fortelle. Kjølholt holder tak i 40 bekker denne høsten, fra Porter i Vest til Halden i øst. Han forteller om stadig nye registreringer og aksjoner for at registrerte bekker skal få være i fred. Utbyggere møter stadig bedre opplyste kommunale arealforvaltere, og bekkene som finnes blir ivaretatt bedre.

– Dette er håpet for framtida. Opplysning, registrering og dugnadsarbeid, slår Kjølholt fast, men presiserer:

– Vi må bare ha et kraftig taktskifte. Vi må gjøre mer, registrere flere og ta enda mer hensyn til livet i bekkene om vi fortsatt skal ha sjøørret i vårt område.

 

Sist oppdatert: 27. september 2021