Når kommentarfelt stenges kastes barnet ut med badevannet

FAST SPALTE: Ytringsfrihet er en viktig menneskerettighet. At vi alle skal kunne si vår mening om saker vi er opptatt av, er et viktig premiss for et demokrati. Gjennom en åpen debatt skal vi også kunne finne frem til sannheten.  Nå vil «sannheten» defineres ulikt, men nettopp derfor er det viktig med vide rammer for ytringsfriheten. Dessuten er ytringsfriheten avgjørende for at pressen skal kunne gjøre jobben sin.

Av Karl-Martin Bakke og Gunnar Bodahl-Johansen

Her har det blitt tatt viktige skritt. I 1987 ble Fredriksstad Blad dømt i den såkalte Kemner Frantzen-saken, noe det er utenkelig at hadde skjedd i dag.

Ytringsfriheten har vært heftig debattert i sommer, etter at Begard Reza fra organisasjonen Salam trakk seg fra den nye Ytringsfrihetskommisjonen i protest. Begrunnelsen var at hun mente kommisjonen arbeidet i strid med sine forutsetninger ved å invitere personer og grupper, som hun mener sprer desinformasjon og hat-holdninger, til å holde innlegg på arrangementer. Hun fikk senere støtte fra flere kunstner-organisasjoner, noe som førte til at flere sentrale forfattere meldte seg ut av Forfatterforeningen.

Selv skriver Begard Reza i en kronikk i Verdens Gang 23. juni: «Latterliggjøring av transpersoner og Metoo. Aktivistisk støtte til Sløseriombudsmannen og uthenging av kunstnere: Det er blitt umulig for meg å fortsette arbeidet i Ytringsfrihetskommisjonen.»

Grunnloven § 100

Med utgangspunkt i Grunnloven § 100 skal Ytringsfrihetskommisjonen utrede de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn. La oss derfor se hva det står om ytringsfriheten i Grunnloven § 100:

«Ytringsfrihet bør finne sted
«Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»

Kort sagt betyr det at man i prinsippet kan ytre seg om hva som helst uten at noen instanser kan
drive noen form for forhåndssensur. Politikk og forvaltning er et område som er særlig vernet av ytringsfriheten. Men det kan settes grenser der «særlig tungtveiende hensyn» tilsier det.
Forutsetningen er at dette er foreskrevet i en lov. Ingen kan selv definere hva som er lov og ikke lov. Forbudet mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn er uttrykt i andre lover.

Grensene er utvidet

At ytringsfriheten er utvidet i en liberal retning ser man av det faktum at bestemmelsene om ærekrenkelser er flyttet fra straffeloven til en sivil lov, nemlig skadeerstatningsloven. Ingen kan lenger straffes for å ærekrenke noen, men man kan dømmes til å betale erstatning til den eller de som er krenket.

Men ikke alle ærekrenkelser er ulovlige. Sanne ærekrenkelser er lovlige.

Gjennom rettspraksis i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, har også norske domstoler gitt mediene større arbeidsrom når hensikten er å oppfylle rollen som demokratiets vaktbikkje. Domstolene godtar at mediene gjør feil, men ikke at mediene bedriver lurvete journalistikk. Særlig må den angrepene part gis alle muligheter til å svare på alle beskyldninger som fremsettes. Resultat er at antall injuriesøksmål mot norske medier er betydelig redusert de siste årene.

Til gjengjeld har det blitt et noe større fokus på krenkelser av privatlivet og krenkelser som oppstår ved publisering av personfoto. (Kilde: Norsk Redaktørforening.) Mens ytringsfriheten er beskyttet av artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, er privatlivet beskyttet av artikkel 8. Dermed står to grunnleggende menneskerettigheter mot hverandre.

Oppfatningene endres

Det som oppleves som krenkende, kan variere fra person til person og fra tidsepoke til tidsepoke. Det som var akseptabelt å ytre på 50-tallet om folkegrupper som samer eller fargede, er ikke lenger akseptabelt. Det har vært flere eksempler på at kvinner har trukket seg fra politiske verv etter å ha blitt utsatt for sjikane og mobbing i sosiale medier. Fremveksten av sosiale medier og de ytringer som skjer i kommentarfelt, var mye av begrunnelsen for at kulturministeren nedsatte en ny ytringsfrihetskommisjon.

Selv da bestemmelsene om ærekrenkelser sto i strafferetten, reiste staten – gjennom påtalemyndigheten – sjelden eller aldri tiltale mot noen. Men den som mente seg krenket, kunne selv stevne for eksempel en avis, for ærekrenkelser. Da måtte avisen bevise sin uskyld – tvert imot det som gjelder i ordinære straffesaker der påtalemyndigheten skal føre bevis for at den tiltalte er skyldig. Det gjorde at mediene ble tilbakeholdne med å ta opp kontroversielle spørsmål av frykt for å bli stevnet.

I 1987 ble Fredriksstad Blad dømt for å ha skrevet at kemneren i Fredrikstad «mottok dobbeltlønn» (Kemner Frantzen-saken). Faktum var at kemneren mottok lønn både fra kommunen for sitt daglige arbeide og godtgjørelse som medlem av bostyrer, et arbeid kemneren utførte innenfor den ordinære og lønnende arbeidstiden i kommunen.
Høyesterett fant at utsagnet like fullt kunne gi inntrykk av at kemneren opptrådte uhederlig for alle som ikke leste hele artikkelen. Fordi påstanden både var sann og rettet seg mot en offentlig tjenesteperson, er det nok utenkelig at Fredriksstad Blad i dag ville bli dømt for reportasjen. Ikke minst i lys av artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen («ytringsfrihetsparagrafen») og rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Etter at bestemmelsene om ærekrenkelser ble flyttet fra strafferetten til sivilretten, må fortsatt den som føler seg ærekrenket selv reise sak mot krenkeren. Det gjør terskelen ganske høy og uoverkommelig. Ikke minst kan regningen bli høy hvis man ikke når frem med sine påstander, og man blir dømt til å betale motpartens saksomkostninger. At det kan være dyrt å kjempe for det man mener er sin rett, blir et vern om ytringsfriheten. Paradoksalt nok, vil mange hevde.

Redaktørene ville ikke

Da kommentarfeltene oppsto, fravek norske redaktører det presseetiske ansvaret som alltid hadde vært der i forhold til leserbrev. Tidligere ble leserbrevene nøye saumfart på jakt etter uakseptable utsagn og beskyldninger, som leserbrevforfatterne fikk beskjed om å fjerne hvis leserbrevet skulle kunne publiseres. Redaktørene drev naturligvis en form for forhåndssensur den gang som nå, men samtidig disiplinerte man leserbrevspaltene. Vi våger den påstand at det styrket det offentlige ordskiftet. Da kommentarfeltene oppsto ville norske redaktører ikke lenger forhåndsredigere kommentarene, både fordi man ville beholde umiddelbarheten i kommentarene, og fordi det ble veldig arbeidskrevende. Men de påla seg en presseetisk plikt til i ettertid å gripe inn mot uønskede kommentarer.

Hadde norske redaktører i sin tid vært sitt ansvar bevisst og akseptert at kommentarfeltene kunne bli et problem, og tatt forholdsregler mot det, hadde vi kanskje sluppet de verste eksemplene. Til slutt ble personangrepene så ille at redaktørene ble tvunget til å ha noen som kontrollerte det som kom på trykk, eller rett og slett stenge kommentarfeltene.

I de sistnevnte tilfellene ødela man muligheten til å opprettholde et viktig «lavterskeltilbud» for alle som umiddelbart gjerne vil gi uttrykk for sine meninger, men ikke ønsker å skrive leserbrev. Det blir som å kaste barnet ut med vaskevannet.

«Fake news» og ansattes ytringsfrihet

Men fortsatt gjenstår problemet med nettsider som er startet for å spre desinformasjon med formål å fremme politiske myter og løgner. Det man i Trump-administrasjonen kalte «alternative fakta.» Det er fortsatt mange millioner amerikanere som mener at presidentvalget ble forfalsket og at Trump er den rettmessige presidenten. Eller som tror på Q-anons påstander om en elitesammensvergelse som styrer verden og ofrer barn i hemmelige ritualer. Er det tillatte ytringer?

Det skal også bli interessant å se om kommisjonen sier noe om det som ikke står i loven. Om den skjulte sensuren som praktiseres både i det offentlige og private når ansatte ikke får uttale seg til mediene, men alt skal skje gjennom ledelsen eller informasjonsmedarbeiderne, mens fagfolkene som sitter på faktakunnskapen og erfaringene, pålegges sterke restriksjoner.
I det offentlige kan det fort bli en lojalitetskonflikt mellom hensynet til ledelsen og hensynet til skattebetalerne og den offentlige samtalen. I Skiforbundet er konflikten motsatt, etter som styret mener lederen for hoppgutta Bråthen har en kommunikasjonsform som oppfattes illojal over for ledelsen.

I bedrifter og forvaltningen har det utviklet seg et regime hvor journalister må sende inn spørsmålene på epost, for så å vente på svar i et par dager – på det man mener det er grunn til å svare på. I det offentlige blir spørsmålene ofte fordelt til ansatte i administrasjonen for besvarelse, Journalistene får ikke engang snakke med kilden, og mister dermed muligheten til å stille oppfølgingsspørsmål som måtte dukke opp underveis.

Medarbeideres rett til å ytre seg om ting som har med jobben å gjøre, er en rettighet det skal tungtveiende grunner til å innskrenke. At konsekvensene kan bli store hvis man benytter seg av denne rettigheten mot ledelsens vilje, har mange varslere bittert fått erfare.

Det politisk korrekte

Og hvor går grensen mellom krenkelse og politisk korrekthet? Nortura har nettopp fjernet samegutten fra Joika-emballasjen, og har endret navnet til: Vilt I, angivelig fordi det bare er ca. 5% reinkjøtt i kakene. Nortura sier selv at de har jobbet med endringene i flere år, men både Sametinget og Samerådet har gått ut og ment at den gamle tegningen var karikert og ga et feil inntrykk av den samiske kulturen. Samme skjebne ble inuit-jenta på Diplomis-pakkene til del. Hun har gjennomgått en re-design og fremstår nå som kulturnøytral.

Ifølge Aftenposten 20. juli, har utdanningsminister Henrik Asheim oppnevnt et utvalg av kjente eksperter som skal se på akademisk ytringsfrihet, fordi statsråden frykter kanselleringskultur og politisk korrekthet ved norske universiteter.

Man kan godt si det er hyggelig at slike endringer gjøres i takt med utviklingen. Men like fullt er det eksempler på en form for selvsensur. Vi ser med spenning fram til ytringsfrihetens konklusjon.

Karl-Martin Bakke og Gunnar Bodahl-Johansen har begge lang fartstid i pressen. De gikk sammen på journalistskolen og jobbet i flere år sammen på Institutt for Journalistikk. Bakke og Bodahl-Johansen er blant grunnleggerne av Fredrikstad Tidende.

Sist oppdatert: 4. september 2021